Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Vi bærer alle med oss valg vi tok tidlig i livet for å klare oss. Noen av dem hjalp oss en gang – men kan senere bli det som holder stemmen tilbake.
Vi opplever alle utilstrekkelighet i løpet av livet. Alle.
Og vi gjør alle valg for å kompensere for den følelsen.
Mye av dette skjer tidlig. Før vi er sju–åtte år. Før vi er rasjonelle vesener. Før det kognitive apparatet tar over. Det betyr at vi ikke bare kan snakke fornuft og så forsvinner den unyttige programmeringen vår. Fordi i denne tidlige fasen styres vi i stor grad av underbevisst programmering – avgjørelser vi tar fordi vi må, for å høre til, være trygge, bli elsket.
Som voksne kan disse avgjørelsene bli uvaner.
Ikke fordi vi er svake, men fordi de en gang var nødvendige.
Det kan vise seg som spenninger i hals og svelg.
Som en stemme som aldri helt tør å ta plass.
Som en tendens til å gjøre seg liten i sosiale rom.
Som at vi slutter å lytte – både til oss selv og andre.
Mye setter seg fast.
Og mye kan nøstes opp.
Jeg ser yogalærere, sanglærere, meditasjonsforum, utdanningsinstitusjoner, osv, som alle gjør en fantastisk jobb i å hjelpe oss voksne med å avlære og erstatte de underbevisste programmene våre. Slik at vi kan puste helt og fullt i øyeblikket igjen. Sånn at smerter kan slippe taket og modigheten komme tilbake i kroppen vår.
Selvfølelsen vår er drivende motor som gjør oss veldig godt når den er bra og som bremser oss enormt når den er lav.
Det er her jeg ser min rolle. Ikke som en som «fikser stemmen», men som en brobygger. En som hjelper deg å forstå hvorfor kroppen gjør som den gjør, og som støtter deg i å se deg selv i nye perspektiver. Via denne spalten, via podcasten min: Catcha Bloom, og som sanglærer og stemmecoach.
For stemmen handler aldri bare om lyd.
Den handler om liv.
Hilsen fra Catcha Bloom