Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Den dagen jeg sendte førsteklassingen min ut i skolegården, kjente jeg en smerte i brystet jeg ikke var forberedt på. Ikke fordi noe var galt, men fordi jeg elsket henne ubetinget, og verden ennå ikke så henne slik jeg gjør.
En av de første gangene jeg virkelig forstod hva ubetinget kjærlighet er, var den høsten jeg sendte førsteklassingen min på skolen. Det gjorde fysisk vopndt i brystet mitt å kjøre avgårde etter å ha sluppet henne av på skolen. Vinket hadet….
Hun hadde vært hjemme med oss hele livet. Ikke barnehage. Ikke lange dager borte. Som musikere jobber vi ettermiddag og kveld, og døgnrytmen vår har aldri passet helt inn i A4-systemet. Så hun var hjemme. Med oss. Trygg.
Og plutselig sto hun der.
I skolegården.
Blant lærere og barn som ikke kjente henne.
Det var skikkelig vanskelig for meg. Og, jeg var overrasket over den reaksjonen jeg fikk.
Å se et menneske jeg kjenner ut og inn, et barn jeg elsker så høyt, stå alene i en flokk som ennå ikke visste hvem hun var. Ingen visste hva hun lo av. Hva som gjorde henne stille. Hvor klok hun er. Hvor følsom. Hvor modig.
De hadde respekt, i beste fall. Men de hadde ikke kjærlighet.
Det første året var prøvende. For henne og for meg.
Jeg så hvordan hun gjorde seg litt mindre.
Hvordan hun smilte når hun egentlig ville gråte.
Hvordan hun begynte å filtrere seg selv.
Og joda, det er selvfølgelig mye fint i å utvide flokken sin. Å lære å være del av et fellesskap. Å bli kjent med flere mennesker. Barn er fem–seks år når de begynner på skolen. Det er tidlig. Og de lærer mye.
Men likevel.
Jeg kjente en smerte i brystet som var vanskelig å forklare.
Og jeg holdt den for meg selv, som en tapper mamma.
Etter hvert har jeg forstått hva den smerten handlet om.
Jeg elsker barnet mitt fullt og helt. Jeg ser hele henne.
Og når jeg ser henne i rom der hun ikke er helt hjemme ennå, utenfor vår relasjon, utenfor det trygge blikket. Og, da gjør det vondt. Ikke fordi hun har det vondt. Men fordi verden ennå ikke ser henne sånn som jeg gjør.
Nå har det gått et år til. Hun er tryggere. Mer hjemme. Det går fremover.
Slik det gjør for de fleste.
Og til deg som leser dette, og som har barn:
Kanskje du kjente den smerten allerede da du leverte i barnehagen. Kanskje senere. Kanskje akkurat nå.
Vit dette:
Den smerten betyr ikke at noe er galt.
Den betyr ubetinget kjærlighet.
Du er den som ser et helt menneske i en verden som ennå ikke gjør det.
Og det er derfor det stikker i brystet.
Fordi du elsker.
Uforbeholdent.
Med hele hjertet.
Hilsen Catcha Bloom
