Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Jeg står ikke alltid opp for å prestere.
Noen morgener står jeg opp for å lande.
Jeg vil heller ligge litt lenger i sengen om morgenen og skrive morgensider for hånd enn å stå rett opp og kaste meg inn i dagen.
Ikke fordi jeg gruer meg. Men fordi noe i meg lander der.
Imens pennen beveger seg og skriver morgensider, finner jeg meg selv. Ikke med store ord. Mer som en hvisken. Stemmen min finner veien hjem. Og når det skjer, åpner det seg en dør i meg.
Hjem. Sentrert. Rolig. Som en landingstripe for fly.
Den lyser opp akkurat nok til at jeg ser hvor jeg skal lande.
Jeg har ofte lurt på om det egentlig har noen verdi å skrive på denne måten. Med penn. På papir. I en verden som går raskere for hver dag.
Og så minner jeg meg selv på alt jeg elsker: å spise ute, bade i sjøen, henge med mennesker jeg liker, pynte meg, bruke kroppen, dra på konserter, sykle i naturen, vaske hendene med velduftende såpe og være tett på familie og venner.
Alt dette er lystbetont. Alt dette gir liv.
Og alt dette koster energi.
Energi kommer fra samme sted, enten den brukes på glede, ansvar, prestasjon eller effektivitet. Det er lett å glemme. Spesielt når tilbudene er mange og mulighetene tilsynelatende uendelige. Det er jo moro.
Og samtidig utmattende.
For jeg kan ikke alltid være tipp topp på utsiden. Med hår, sminke, klær og overskudd. Jeg kan ikke alltid si ja til alt sosialt, invitere hjem, levere på jobb, planlegge ferier, være en god kollega på fredagspils, en tilstedeværende mamma i helgen og rydde huset klart til ny uke på søndag.
Nei. Det blir for mye.
Så jeg øver på å prioritere hardt. Faktisk.
Være ærlig med meg selv.
Hva orker jeg nå?
Hva vil jeg nå?
Hva ber kroppen min om?
I 2025 lærte jeg å lytte innover i det daglige. Overraskende nok førte det ikke til mindre liv – men mer hvile. Mer stillhet. Mer styrke.
Kroppen og hjertet roper ikke. De bruker ikke ord. De hvisker.
Vi må stoppe opp, kjenne etter og tillate roen som trengs for å samarbeide med oss selv.
Vi må stoppe opp, kjenne etter og tillate roen som trengs for å samarbeide med oss selv.
2025 var slangens år. Året for presisjon. For å slippe taket i alt vi har vokst fra. Året for å skifte skinn. Da kan vi ikke bære mer enn det som kjennes helt riktig. Nå.
Det tar jeg med meg inn i 2026. Vi går inn i hestens år. Året for full fart fremover – fra plattformen vi skapte i 2025. Mer klarhet. Mer ryddighet. Mer tydelighet.
Hesten inviterer oss til å beholde den tydeligheten vi ryddet plass til. Til å sette oss på ryggen og la kreftene føre oss fremover. Med et enklere budskap i oss. Enklere fordi vi har fornyet oss og lagt igjen det gamle.
Jeg beholder:
morgensider.
stille stunder uten skjerm.
hvile.
samlethet.
Og legger til hestekreftene inn i det nye året.
Hva tar du med deg videre – på hesteryggen?
Hilsen fra Catcha Bloom
