Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Vi hadde en veldig fin samtale med en voksen elev etter timen i går. En sånn samtale som blir sittende litt igjen i kroppen.
Hun spurte meg:
Hvorfor ønsker du egentlig ikke å være sanglærer for kjendiser og etablerte artister?
Det korte svaret er at det ikke handler om nivå.
Det handler om motivasjon.
For det første tror jeg det kan være krevende å jobbe med etablerte artister fordi mange har blitt kjent for måten de synger på. Stemmen deres er signaturen deres.
Hvis den stemmen er hes, presset eller vond å bruke – så er det ikke alltid så lett å gjøre endringer. For det er jo nettopp den lyden publikum forventer. Det soundet de har bygget hele identiteten sin rundt.
Som sanglærer kan det være en vanskelig balanse:
Å vite hva som er bærekraftig for stemmen – og samtidig møte frykten for å miste det man er kjent for.
Det andre jeg tror kan være utfordrende, er motivasjonen bak ønsket om å synge.
Ikke alle profesjonelle artister er først og fremst drevet av skaperglede. Noen er mer drevet av berømmelse enn av selve kunsten.
Og det kan være frustrerende for en sanglærer som brenner for faget.
Som ønsker å være veiviser.
Som vil hjelpe stemmen til å bli friere, tryggere og mer ekte.
For meg er det viktig at det finnes en indre nysgjerrighet.
Et ønske om å utvikle seg – ikke bare bli sett.
Derfor jobber jeg aller helst med mennesker som:
– er i kontakt med hvorfor de synger
– tør å være i prosess
– og som er mer opptatt av sannhet enn fasade
Det er der magien ligger for meg.
Hilsen fra Catcha Bloom
